Cruise i bakrus

Kan takke H for at vi i det hele tatt kom oss avgaarde til Argentina. Takket vaere noen pisco for mye dagen foer hoerte jeg intet av vekkerklokken kl 0800. Men vi klarte saavidt aa stavre oss ombord i bussen i tide. Den overveldende majoriteten av de reisende var amerikanske pensjonister, som neppe var spesielt imponert over de unge norske haapenes entré. Foerste post var stopp for aa se en foss ved foten av Andesfjellene. Dette har vi sett foer i Norge, tenkte vi, og mens pensjonistene flommet avgaarde ble det kubbing i bussen og frokost ved kaien. Seilasen var dog absolutt naturskjoenn. Tre separate ferjer over fjordlignende innsjoer i Andesfjellene, med buss som bindeledd mellom sjoene.

En del typer ombord, blant annet en argentiner som vi raskt doepte "Newman". Som to draaper vann. H klarte aa ta en mer eller mindre skjult bilde. Noe vi derimot ikke vaaget av de to sensasjonelt vakre kolumbianske soestrene som var paa tur med mor og bestemor. Et hyggelig Minnesota-par kunne fortelle at "huff da" var et vanlig utrykk hjemme samt at nei de snakket ikke som i Fargo. De mimret mye om sin tur til Oslo paa seksti-tallet der de skaalte mot morgensolen. Friskt. Om kvelden naermet det seg rolige Bariloche, Argentina, med solnedgang akterut mellom Andesfjellene. Godt aa vaere tilbake, naa blir det biff, biff, biff. Nam.

Vulkaner og Chiles dummeste dame

Moeter H igjen i Puerto Varas. Drar paa ekskursjon til vulkanen Osorno. Stolheiser og greier, med utsyn over Andesfjellene. Og skitten snoe. Treffer en brasilianer med fetisj for norroen mytologi. Fyren har faktisk bra peiling, mer enn majoriteten av nordmenn vil jeg tro. Kanskje ikke saa rart, gitt at Odin og crew er saa godt som utradert fra pensum i norsk skole.

En hipsterargentiner som driver en nettkafe her anbefaler oss et par bra utesteder. Som sagt saa gjort. Treffer to lokale damer, den ene halvt malaysisk og med utrolig lite geografisk kompetanse. Malaysia, det er jo i Afrika sier hun. Nei, ikke helt. Og Norge og Sverige er jo i Asia. Njaaa.... Fast bestemt paa aa sette oss fast spoer hun om vi vet hvor Uruguay er. Jepp, det er i Soer-Amerika. Aha, sier hun triumferende, nei det er jo i Sentral-Amerika. Vi maatte le en del der ja. Kanskje en motpol til S fra Santiago, som i foelge hun selv var Chiles deiligste og smarteste dame. Ingen over, ingen ved siden.

Havner paa en meget lokal klubb. Spoer om de har noen oel. Ja det har de. Dvs, det har 1 (en) Bud og 1 (en) Cristal. Derimot et lass med pisco, som vanlig. To og en halv pisco senere kommer vi paa at om kun faa timer skal vi paa et heller dyrt luksucruise gjennom Andesfjellene til Argentina. Aiaiai...

Overklassen moeter Sidebrok

Inne ved Lago Ranco, et lite sted med kun 2000 innbyggere, treffer jeg til slutt K2 som er paa besoek hos sin studievenninne, hvis familie har en gedigen sommervilla ved innsjoen. Noe av et spraaklig sjokk aa treffe K2, med aatte aar av oppveksten i New Zealand grunnet Pinochet snakker hun perfekt engelsk, forfriskende etter to uker med mer eller mindre bra kommunikasjon paa spansk.

Venninnens familie er helt klart forfordelte folk, med egen brygge langs vannlinjen og egen speedbaat for vannski. Hun setter like godt avgaarde utover innsjoen mens K2 og jeg holder oss lett paa land. Jeg er tross alt fra innlands-Voss, skal det gaas paa ski maa det vaere over vann i frossen tilstand. Blir invitert til middagsselskap hos foreldrene til venninnen, med ca 20 gjester. Meget interessant aa se denne siden av den chilenske samfunnet for en utlending, morsomt nok er ogsa K2 noe av en outsider i denne sammengen, fra en mer middelklassebakgrunn. Hun er dessuten medisinsk antropolog og vi kan ikke la vaere aa anlegge et litt analytisk blikk paa sammenkomsten.

Etter middagen er det kaffe og drinker, og etterhvert spoerres det hva jeg jobber med. Jeg sier det som det er, og effekten er oeyeblikkelig blant gutta boys i sofaen; alle som en lener de seg frem, oeyne vidaapne, hva? De er rett og slett overbegeistret over at dette gaar an og spoer og graver, noe som ellers gjelder saa godt som alle menn jeg diskuterer businessen med. Om det bare fungerte like bra ovenfor kvinnelige tilhoerere...:p

Kvelden ender opp med en musikkdiskusjon, og det blir til at jeg maa dra frem mp3-spilleren og la den chilenske overklassen hoere norsk hiphop, nasalkongene Sidebrok. Det faller i smak, men det foeles like fullt ganske absurd aa hoere sunnmoersjamring midt paa natten langt inne i bushen i Soer-Chile, i salongen til overklassen med oversyn over en maaneskinnende innsjoe.

Noche Valdiviana

Tenk de svaere flaatene som ruller avgaarde under karnevalet. Det samme i Valdivia, men paa elven. Temaene spenner vidt, fra chilensk historie til Egypt og gresk-inspirerte oppstillinger. Med varierende hell. Det hele avsluttet av et svaert fyrverkeri. H har klart aa skape en viss intrige mellom G og ingenioeren. Sistnevnte i et litt uvisst humoer. Kommer paa at jeg har glemt aa ringe til K2, som jeg traff i Buenos Aires i fjor. Hun ferierer i soerlige Chile og viser seg aa vaere i Ranco, en idyllisk innsjoe. Men skal snart tilbake til Santiago og derfor maa jeg ta turen til Ranco. Var tross alt blant annet hun som varmt anbefalte aa reise til soer-Chile. H blir igjen i Valdivia en dag eller to til, har vel noen intriger som maa ordnes opp i.

Sjoeloever

I det hele tatt mye festing i Valdiva, hvor det foregaar en ukelang festival som kulminerer med Noche Valdiviana paa loerdagen. Var ute med K og H, noe som resulterte i morsom kommunikasjon siden K ikke kan engelsk og H ikke kan spansk. Derfor kunne de like godt snakke til hverandre henholdsvis paa spansk og norsk, og var fornoeyd med det. Oppdaget en ny side ved Valdivia under en nattlig promenade langs elven med K; langs elvebredden laa det braatt 15-20 svaere beist og prustet. Nei det var ikke H, men sjoeloever som ikke brydde seg det minste om at menneskers naervaer. Apropos H, saa har han oppdaget sin undertrykte fetisj for kvinner i uniform, dvs G, den chilenske politikvinnen. Riktignok enn saa lenge i sivil, men...

Kunstmann

En god del tysk immigrasjon til Valdivia tidlig i forrige aarhundre har skjenket minst en god ting til Valdivia, kvalitetsoel. Vi maatte selvsagt besoeke Kunstmann-bryggeriet, grunnlagt av en Herman Kunstmann langt tilbake. Skuffende museum, men morsomt aa se de chilenske servitoerene valse rundt i bayern-outfit. Dessverre ingen lederhosen aa se, som i Brasil i fjor. Traff en bra gjeng bestaaende av to peruvianske soestre, en chilensk politidame og en chilensk ingenioer. Vi klarte aa stappe alle inn i bilen deres og kjoerte avgaarde under stjernehimmelen til utstedet 691. 691 var en absolutt fremragende boliche/disco, passe stort og bra med hyggelige folk. Traff blant annet en entusiastisk medisinstuderende magiker, som skulle avgaarde til Sverige neste aar for en global magikerkongress. Esoterisk. Og ikke minst K, meget soet indiedame fra Viña del Mar med sans for japansk stoey. Og med et like absurd navn, Katiousha (som i russisk for Stalinorgel) Dinamarca (som i Danmark) pluss et eller annet spansk.

En annen ting, husker du de gamle kroneautomatene, der man kunne knipse kroner eller kuler? Og hvor ble de av? Jo, Chile. Har sett mange av disse gamle monstrene her nede. Ingen Roede Kors-symboler, men fortsatt med en anseelig mengde norske kronestykker bak glassplaten! Noen maa ha sett en businessmulighet da Norge ble oversvoemmet av idiotiske Valgjerdautomater med sosial slagside, og shippet de utrangerte, ferdighetsbaserte automatene soerover.

Luke, I am your father

To disparate chilenske kilder forteller meg at stedet aa vaere om sommeren, det er soer-Chile. Saa vi tok bussen fatt i 12 timer til idylliske, lille Valdivia, beliggende ved elven med det heller teite navnet Rio Calle Calle (gate gate-elven). Et raattent pensjonatrom senere drar vi ut til et par velutrustede fort (som hindret ekle engelske pirater aa slaa til mot de spanske utpostene) ved kysten i Corral og en ganske saa vittig historisk rekonstruksjon . Temaet er et slag paa 1800-tallet hvor patriotene knuser den siste rest av rojalistisk, spansk motstand i Chile, og dermed kan erklaere full suverenitet. Kamphanene er i det store og hele tenaaringer i historiske uniformer, men med en noe ahistorisk kampteknikk. Faktisk skulle man tro at Chiles uavhengighet ble vunnet med moves mer kjent fra amerikansk fribrytning. Underholdende er det lell, og toppes ved at opproerslederen konfronterer den spanske kapteinen med de udoedelige ord, "yo soy tu padre". Jeg holdt paa aa knekke sammen. Guttene poserer senere for publiken i diverse groteske stillinger med oppfinnsom bruk av vaapen og tortur. Det er tydelig at friheten, som alltid, koster mye blod.

Mer prosaisk var dette dagen vi for alvor ble til rosa gringoer, etter et par baatturer over elvegapet og vandring i historiske fort. Ekte menn bruker selvsagt ikke solkrem. Ekte menn blir heller roedrosa og angrer siden.

Chiles San Francisco

3-4 timers bussreise bringer oss til havnebyen Valparaiso. 15+ smaa floeybaner klatrer oppover bakkene i en halvsirkel rundt bukten. Et spesielt sted, ikke uten grunn at aandshoevdingen Pablo Neruda hadde en et par fancy villaer paa det beste utsiktspunktene. Kom over en sveitsisk-eid lurvete liten fotballsjappe. Intet Basel-gear, men H scorte mange obscura-points paa aa kjope en Palestino-skjorte, fantes desverre kun i stoerrelse XL. Staar Palestino i store bokstaver over brystet, behoerig farget i nasjonale fareger. I flg mine lokale kontakter grunnlagt av palestinske immigranter til Chile i forrige aarhundre. Ser for meg muligheter for kontrovers i visse sammenhenger...

En heller fuktig kveld paa byen maatte til. Viste seg aa vaere valentinsdag, noe som er mer present i latinoland enn i gamlelandet. Med byens lys blinkende i Stillehavet var det like foer jeg kjoepte en rose til H, men i stedet ble det litervis med oel. Traff en rekke spesielle karakterer paa Club 69 (chilenere har en greie for utesteder med navnevariasjoner over 69-temaet). En jente med en lekende fremtredende tungepiercing (men som ofte ellers viste venninnen seg aa vaere hakket mer interessant), en roed shortskledd chilensk sjoemann med meget lut holdning, som var besatt av aa vise oss obskoene haandbevegelser med tommel og to pekefingre, samt hans russiske kollega som var bekymret for at vi skulle vandre ut i natten i fem-sekstiden alene. Han ble derfor med for aa soerge at vi kom oss trygt hjem! Ja, for ikke aa glemme den lille knotten av en chilensk homo, som spurte om hvordan jeg kunne vaere sikker paa jeg var hetero naar jeg ikke hadde proevd. Nuvel...

Skandaloes fyll og kjoering

Paa nett for aa skjoette businessen viser det seg braatt av kompis I, har en bekjent i Santiago som gjerne vil guide oss i byens natteliv. Moderne, globalisert teknologi er fine greier. Flaks, for det vi saa langt har sett var begredelig. Santiago er aapenbart en by som trenger inside info. Dermed dropper vi lett planene om aa se det lokale laget Colo Colo, noe som senere viste seg aa vaere like greit, siden de kun klarte aa moenstre 1000 tilskuere grunnet sine begredelige resultater. S viser seg aa vaere en meget hyggelig og engelsktalende (bra for H gitt hans minimale spansk) indiedame, med fetisj for Seinfeld. Og oppe i de mer poshe stroekene Bellavista og Providencia er det sannelig mange bra resturanter og barer. S kjoerer oss rundt fra sted til sted, tross et stadig oekende inntak av oel, vin, G&Ts (monstroese saadanne; 3/4 gin, 1/4 tonic) og pisco (Chiles nasjonalbrennevin). Jeg hadde forberedt meg paa en mer avdempet latino-drikkekultur, men den gang ei. Chilenerne drikker som faen, og S var intet unntak. Paa vei fra det siste stedet i 04-tiden ymter vi frempaa til en heller ustoe S at en taxi er en god ide, men det var det ikke snakk om. I det hun dunker borti en parkert bil paa vei ut skjoenner vi aarsaken til de mange bulkene i bilen hennes. Andre biler holder klokelig avstand mens hun legger beslag paa to felt. Vi kan ikke annet enn le av denne i norsk moralsk forstand rimelig uakseptable kjoeringen. Det gaar seg til, og saa kommer hun paa at jo, det er et sted til vi boer sjekke ut. Men, etter aa ha parkert i handicapsonen blir hun, som altsaa er sjaafoeren, nektet inngang grunnet sin tilstand. Vi maatte bare le igjen, og da skjoente ogsaa S at kanskje nok var nok. Men insisterte selvsagt paa aa kjoere oss hjem, og etter mye om men klarer vi aa overtale henne til aa slippe oss av. Lover bra for resten av Chile faar man si.

Grisemat

17 timers flytur ble levelig ved innflygningen til Santiago aapenbarte seg over Andesfjellene. Spektakulaert. Vi har fjell i Norge javel, men dimensjonene er noe anderledes her nede. Tydelig hvordan Chile lenge var isolert fra resten av Soer-Amerika, Andes i oest og bare hav, hav, hav i vest. Men, tross sine fem-seks millioner innbyggere var foersteintrykket av Santiago heller daarlig sammenlignet med Buenos Aires. Men det gjelder da ogsaa saa godt som alle verdens byer. Byens beste side er helt klart en sentral park som laa paa en liten hoeyde, med utallige smaa veier som snirklet seg oppover. Uforholdsmessig romantisk, ikke at det var til umiddelbar nytte for H og jeg. Ellers var det aapenbart at Santiago er Soer-Amerikas goth/metall-hang out nr 1. Mer enn normalt mange spradet rundt i svart og lenker, og for mange ganger hoerte vi AC/DC tone ut av diverse barer.

Kvelden ble brukt til aa luffe rundt downtown i forgjeves jakt paa et anstendig sted aa spise. Men nei, ikke uten grunn kaller guideboken Santiago verdens fastfood-hovedstad. Rene vrangbildet at Buenos Aires. Til slutt endte vi paa den lokale kjedevarianten Schoppdog. Poelser og hamburgere, dryppende av fett og lesset ned med nok majones til en hel barnefamilie. Yuck. Selv kl 0400-poelsene paa 7/11 fortonte seg som edel gastronomi i forhold. Lyspunktet var at man kunne bestille en meter med oel i egen tappekran. Om ikke annet fikk vi et nytt metafor for "ekkelt, daarlig" - Schoppdog.

Islandske damehistorier

Mellomlanding i Madrid, men et par timers venting. Kommer i snakk med en oljearbeidende islending som insisterer paa aa fortelle oss, tildels i detalj, hvor utrolig bra chilenske damer er. Typetype. Fyren roedvinsdruknet sine sorger over det faktum at hans islandske kone hadde sagt at nok er nok, naa maatte de flytte tilbake til Europa etter aarevis i det chilenske paradis. Hoeres jo lovende ut...

Finanshelvete

H og jeg forlater regnkalde Bergen 9. feb med soeramerikansk sommer i blikket. Visjonen blir umiddelbart torpedert av taake i Frankfurt som sender oss foerst til Koeln og deretter til Frankfurt. Overarbeidete Lufthansabetjente sender oss til hotell i et ekstremt ukarismatisk businessomraade, med beskjed om aa si "condition pink" til resepsjonisten. Heldigvis viser det seg ikke aa vaere et undercover-passord til Frankfurts dunkle underverden. Neste dag hadde vi mer enn god nok tid til aa utforske Frankfurt. Men for et sted! Boers og katedral jepp, men et konservativt finanshelvete av en by. Arkitektonisk kan man kanskje skylde paa de alliertes gruslegging av byen under den andre verdenskrig, men kulturelt like lite spennende som Drammen. Bokmesse eller ei. Bymuseet var kun hakket mindre elendig enn Museet for moderne kunst med sin overdose Warhol-mania. Zzzz. Den 50-aarige damen paa bymuseet hadde aapenbart fortsatt kald krig-angst, for hun likte abslutt ikke min Berlin-jakke med kyrillisk skrift. Eller var det kanskje det faktum at jeg som i Berlin i fjor gang paa gang glemte meg og snakket spansk i stedet for tysk. Si, si, gracias, chao. Spraakradaren ikke innstilt paa et februarkaldt Frankfurt. Ach jah! Raus raus...