Grisemat

17 timers flytur ble levelig ved innflygningen til Santiago aapenbarte seg over Andesfjellene. Spektakulaert. Vi har fjell i Norge javel, men dimensjonene er noe anderledes her nede. Tydelig hvordan Chile lenge var isolert fra resten av Soer-Amerika, Andes i oest og bare hav, hav, hav i vest. Men, tross sine fem-seks millioner innbyggere var foersteintrykket av Santiago heller daarlig sammenlignet med Buenos Aires. Men det gjelder da ogsaa saa godt som alle verdens byer. Byens beste side er helt klart en sentral park som laa paa en liten hoeyde, med utallige smaa veier som snirklet seg oppover. Uforholdsmessig romantisk, ikke at det var til umiddelbar nytte for H og jeg. Ellers var det aapenbart at Santiago er Soer-Amerikas goth/metall-hang out nr 1. Mer enn normalt mange spradet rundt i svart og lenker, og for mange ganger hoerte vi AC/DC tone ut av diverse barer.

Kvelden ble brukt til aa luffe rundt downtown i forgjeves jakt paa et anstendig sted aa spise. Men nei, ikke uten grunn kaller guideboken Santiago verdens fastfood-hovedstad. Rene vrangbildet at Buenos Aires. Til slutt endte vi paa den lokale kjedevarianten Schoppdog. Poelser og hamburgere, dryppende av fett og lesset ned med nok majones til en hel barnefamilie. Yuck. Selv kl 0400-poelsene paa 7/11 fortonte seg som edel gastronomi i forhold. Lyspunktet var at man kunne bestille en meter med oel i egen tappekran. Om ikke annet fikk vi et nytt metafor for "ekkelt, daarlig" - Schoppdog.